Jeg hadde lært meg et gammelt språk

Mitt første møte
med det norske språket
etter tusenårskiftet
skjedde like ved
det urnorske spisestedet
Whimpys på City Nord
(hvorfor City Nord
og ikke By Nord for faen?
og hvis dere må bruke
et engelsk ord, hvorfor
ikke uttalle det som det er
C-i-ty og ikke SEEEEE TEEEEE
og mens vi snakker om det
hvorfor oppkalle restauranten
etter Popeye’s tullebukk venn
istedenfor en norsk figur,
Per Gynt f.eks.?)

Jeg var i ferd med å
gå ned trappa, gikk fort
gjennom folkemengden
snudde meg og dyttet
rett inn i en gutt
han var kanskje 14, jeg 41
jeg sa Unnskyld! (med god uttale)
han sa Sorry! og forsvant

Slaps

i
vi drakk rødfarget
med ekte kunstig bringebær
smak

ii
smaken av blå neon
ga oss svartedaudens
lepper

iii
suge
røret
rødt
og hvit
stripete
førte iskaldslaps
til hjernen
som frøs
og gjorde vondt

iv
papirkrus blå
isbjørn hvit
vi var barn
av vitenskapsmenn
i en by
hvor atombomben ble skapt

v
ikke visste vi
at slaps
var en naturfenomen
i nord
et hverdagslig værforhold

vi
hos oss
kostet det 10 cents
et istoppfjell
vi lærte å grave oss
gjennom
til sukkersjøen
som lå til grunn
for alt