Som japanske turister i Disneyland

Første sommeren 2001
hver gang vi kjørte hjem fra byen
i retning Mørkved
trakk vi pusten og ropte Se! Se! Se!
da vi rundet svingen
ved Stille Dahl
og fikk syn av Børvasstind
fjellveggen og skyene
som malt på himmelveggen
Se! Se! Se!
barna klatret mot vinduene
Trond saktet farten på bilen
jeg knipset med kamera
og tok video
som om vi var turister
som om vi ikke trodde
det gikk an å være så heldig
å få se et slik fenomen
som Børvasstind på en sommerdag
igjen

I Paradis jeg tenkte på deg

Da jeg ankom Paradis
Det Store Øyet Hawaii
med utsikt over sol-
nedgangen i Stillehavet
det første jeg tenkte
det først som slo meg, var
Nordland er penere en dette.

Vi bor i et postkort
sa en dame, jeg nikket,
vi sto og så ut over havet
hvor delfiner danset
i det hellige havvann
hvor Captain James Cook
ble drept av de innfødte.

Ja, vi bor i et postkort
sa hun igjen og jeg sa
ingenting, svelget
mine stumme, mine sorgfulle
ord – Du, du har ikke sett Nordland.

Før 11. september

Den første sommeren var så kald
det var så mye regn
at vi ikke kunne bli varm
uansett hvor mye klær
vi lånte fra slektninger

Vi forsto ikke
teip på badelysknappen
som skule stå alltid på

Vi ble redd tanken
at bursdagsbløtkaken
i slutten av juni
ble oppbevart kjølig nok
i et soverom

Hva ville skje med oss
om vi ikke lyktes i å lage brød
om vi ikke klarte forkjørselsretts regelen
og manøvrering i rundkjøring

Vi lå i svigermorens loft
sengen var liten og mørkebrun
og hvisket til hverandre – ingen ville forstå
hvordan det er for oss, bare vi to

Det var det siste vi hadde felles
et solidaritet, et samhold
i hvor fjern vi følte oss
hvor fremmed

Avskjed

jeg lente hodet mitt
mot vinduet
så ned på de
sommersvarte
fjelltoppene
og gråt mine stille
tårer
løsrivelsen var sårt
ikke fra folk
ikke fra slekt
bare fra fjellene
som bår mine gamle røtter hjem

jeg lente meg mot vindu glass
jeg fikk alltid vindu plass
han og jeg
i hver vår sete
bundet fast
av en tynn svart belte

Jeg hadde lært meg et gammelt språk

Mitt første møte
med det norske språket
etter tusenårskiftet
skjedde like ved
det urnorske spisestedet
Whimpys på City Nord
(hvorfor City Nord
og ikke By Nord for faen?
og hvis dere må bruke
et engelsk ord, hvorfor
ikke uttalle det som det er
C-i-ty og ikke SEEEEE TEEEEE
og mens vi snakker om det
hvorfor oppkalle restauranten
etter Popeye’s tullebukk venn
istedenfor en norsk figur,
Per Gynt f.eks.?)

Jeg var i ferd med å
gå ned trappa, gikk fort
gjennom folkemengden
snudde meg og dyttet
rett inn i en gutt
han var kanskje 14, jeg 41
jeg sa Unnskyld! (med god uttale)
han sa Sorry! og forsvant

Slaps

i
vi drakk rødfarget
med ekte kunstig bringebær
smak

ii
smaken av blå neon
ga oss svartedaudens
lepper

iii
suge
røret
rødt
og hvit
stripete
førte iskaldslaps
til hjernen
som frøs
og gjorde vondt

iv
papirkrus blå
isbjørn hvit
vi var barn
av vitenskapsmenn
i en by
hvor atombomben ble skapt

v
ikke visste vi
at slaps
var en naturfenomen
i nord
et hverdagslig værforhold

vi
hos oss
kostet det 10 cents
et istoppfjell
vi lærte å grave oss
gjennom
til sukkersjøen
som lå til grunn
for alt