Quote

Det lange livet…

Det lange livet
Livet er så langt, av og til
varer det i flere måneder
avbrutt av høyt gress,
dype elver
og kyss
som varer like lenge som et eple
faller
i det lille sekundet mellom sommer og høst

Read this and you will know why I fell in love with Terje Johansen’s poems, and why I miss him. 

Forfatter: Terje Johanssen
Utgitt: Fra samlingen «Uttexti», Gyldendal 1997

Tildragelse uten ord

ved årets slutt
tømmes gatene for folk
og diktene tømmes for ord
det er jul
og du og jeg og en hund
går tur i en mørk og stille
bydel som heter hjem

bakom julegardinene
sitter folk pent til bords
selvom pinnekjøtt ikke lar seg spise
pent med gaffel og kniv

det er en type tro, det samme
som får meg igjen og igjen
til å sitte pent foran et blankt skjerm
med stumme giddesløse fingre

sannheten er: ingenting fungerer
men alt går rundt,
se, kjære, et glimt av nyttår
skimmer der nede i svingen
like ved det røde huset
som lyser hjem

Julaften, bare voksne

når det er bare to kvinner som feirer jul sammen
lager ingen av dem middag
det blir ost og vin og knekkebrød kjøpt i sverige
på fotballturnering i juni
da det ennå var barn i huset

barna flyr sørover som fugler flest
når det nærmer seg jul
og vi står igjen med et tre
og tjue-fire pakker

jeg, den eldste, har lagt dem under treet
du, min ti år yngre kjæreste, kan ta dem opp
og dele dem ut, en til meg, flest parten til deg
når man når en viss alder er det lite jul igjen
å pakke opp

rett som det er, det… Men hvor er julestemningen
som alltid var i huset? små hvite lys i en mørkegrønn tre
fargete pakker, dufter av alt søtt og godt… det er
foreldrer som danner julestemningen, mine egne gjorde det
og jeg og deg for barna

uten barn i huset er jeg ingen foreldre, og jul
blir mest et bilde jeg står og ser på i min stue
uten å skjønne hvorfor den ser så flat ut
hva for en følelse er gjømt bak alt det kjente
glittrende pynt

I pausen ved sangens slutt, før klappingen tar i

Jeg sluttet å synge i kor
for å finne resonansbunnen
i ord, det blanke hvite rom
de lever i, som også heter
papir, et ark, det digitale arket
et et skjerm, og det var vel et ark
som reddet Noah
da verden gikk under i flom?

Verden går under i flom.
I dag er det flom i Brasil.
I går var det flomrammete
landet du jour Bangladesh.
Hele uke har det vært Australia
som drukner. Før jul var det Pakistan.
Telefonregningen for januar har
200 kroner ført på en post
til minne om det.

Å synge er å utløse et flom.
Du publikum, som sitter og smiler
og nikker i tak, vet du at vi drukner deg?
Sang er bare flytende ord, en del av den uendelige
samtalen vi lever i. Og dør i. En sang
er ditt liv, forkledd som musikk.

Jeg vil bort med forkleddning.
Forholde meg til rene ord
i et lydløs tomrom, prøv der
å høre dem skrik. Fordi jeg har ennå ikke
klart å høre hva ordene har å fortelle meg,
selv etter årevis med sang.

Den siste korsang jeg sang het Words
Words are ….
Det betydde jo ingenting, innså jeg. Det
var musikkløs og meningsløs og jeg
besluttet meg å slutte i kor, lete annenstads
etter ordenes resonansbunn.

Ordenes resonansbunn er ikke mine ord.
Det er noe jeg leste i avisen. Jeg forsøker
å forstå. Jeg tar opp min morgenkopp,
slurk kaffeen, bit i brødskyven, blad om.
Avisen er et tynnt lag papir dekket over
med ord. Tette, svarte ord, øsende som småkrypp
rundt bilder av flomoffrer fra alle land.
De ligner på hverandre og griper fast, til hverandre
til ting som vil flyte bort og drukne. De hører alle
det samme ordløse lyd dunkende i ørene, uten ord
uten navn de står på en liten tørr flekk som er
midtpunkt i verden.

Min avis er et ark dekket over av målrettet ord.
Jeg skjønner egentlig ingenting av det. Hverken
sang, stillhet, eller ord. Men jeg leter. Plukker bort
og kikker under, legger fra meg en og en
unødvendige ting, graver meg frem mot bunnen
hvor alt som er levende er i ord.

Som japanske turister i Disneyland

Første sommeren 2001
hver gang vi kjørte hjem fra byen
i retning Mørkved
trakk vi pusten og ropte Se! Se! Se!
da vi rundet svingen
ved Stille Dahl
og fikk syn av Børvasstind
fjellveggen og skyene
som malt på himmelveggen
Se! Se! Se!
barna klatret mot vinduene
Trond saktet farten på bilen
jeg knipset med kamera
og tok video
som om vi var turister
som om vi ikke trodde
det gikk an å være så heldig
å få se et slik fenomen
som Børvasstind på en sommerdag
igjen

I Paradis jeg tenkte på deg

Da jeg ankom Paradis
Det Store Øyet Hawaii
med utsikt over sol-
nedgangen i Stillehavet
det første jeg tenkte
det først som slo meg, var
Nordland er penere en dette.

Vi bor i et postkort
sa en dame, jeg nikket,
vi sto og så ut over havet
hvor delfiner danset
i det hellige havvann
hvor Captain James Cook
ble drept av de innfødte.

Ja, vi bor i et postkort
sa hun igjen og jeg sa
ingenting, svelget
mine stumme, mine sorgfulle
ord – Du, du har ikke sett Nordland.

Før 11. september

Den første sommeren var så kald
det var så mye regn
at vi ikke kunne bli varm
uansett hvor mye klær
vi lånte fra slektninger

Vi forsto ikke
teip på badelysknappen
som skule stå alltid på

Vi ble redd tanken
at bursdagsbløtkaken
i slutten av juni
ble oppbevart kjølig nok
i et soverom

Hva ville skje med oss
om vi ikke lyktes i å lage brød
om vi ikke klarte forkjørselsretts regelen
og manøvrering i rundkjøring

Vi lå i svigermorens loft
sengen var liten og mørkebrun
og hvisket til hverandre – ingen ville forstå
hvordan det er for oss, bare vi to

Det var det siste vi hadde felles
et solidaritet, et samhold
i hvor fjern vi følte oss
hvor fremmed

Avskjed

jeg lente hodet mitt
mot vinduet
så ned på de
sommersvarte
fjelltoppene
og gråt mine stille
tårer
løsrivelsen var sårt
ikke fra folk
ikke fra slekt
bare fra fjellene
som bår mine gamle røtter hjem

jeg lente meg mot vindu glass
jeg fikk alltid vindu plass
han og jeg
i hver vår sete
bundet fast
av en tynn svart belte

Jeg hadde lært meg et gammelt språk

Mitt første møte
med det norske språket
etter tusenårskiftet
skjedde like ved
det urnorske spisestedet
Whimpys på City Nord
(hvorfor City Nord
og ikke By Nord for faen?
og hvis dere må bruke
et engelsk ord, hvorfor
ikke uttalle det som det er
C-i-ty og ikke SEEEEE TEEEEE
og mens vi snakker om det
hvorfor oppkalle restauranten
etter Popeye’s tullebukk venn
istedenfor en norsk figur,
Per Gynt f.eks.?)

Jeg var i ferd med å
gå ned trappa, gikk fort
gjennom folkemengden
snudde meg og dyttet
rett inn i en gutt
han var kanskje 14, jeg 41
jeg sa Unnskyld! (med god uttale)
han sa Sorry! og forsvant

Slaps

i
vi drakk rødfarget
med ekte kunstig bringebær
smak

ii
smaken av blå neon
ga oss svartedaudens
lepper

iii
suge
røret
rødt
og hvit
stripete
førte iskaldslaps
til hjernen
som frøs
og gjorde vondt

iv
papirkrus blå
isbjørn hvit
vi var barn
av vitenskapsmenn
i en by
hvor atombomben ble skapt

v
ikke visste vi
at slaps
var en naturfenomen
i nord
et hverdagslig værforhold

vi
hos oss
kostet det 10 cents
et istoppfjell
vi lærte å grave oss
gjennom
til sukkersjøen
som lå til grunn
for alt

Intern et Shopping

se hos Nille
sier gutten i kassen på Rema
som ikke vet
hvor man får kjøpe
farge, klesfarge, fargestoff
(jeg prøver alle
mulige sammen-
settninger)
til å farge klær med
(i vaskemaskin, skjønn du)
jeg rusler dit, litt haltende
med bare ni fungerende tær,
balansert loddrett
mellom to stappfulle
bareposer (du må kjøp melk,
kjøttdeig, salsa, argurk,
og rømme på vei hjem
er sms fra Bia som skal viss
lage middag… OK master
var det noe mer?
hun trur ikke det
men jeg kan kjøpe is til henne
så hun kan lage seg en smoothie
var det noe mer på lista?
tja, epler og noe uleselig…
ser ut som DYE…)

ja det var dye
jeg vil farge helsvart
tunikaen jeg kjøpte til dyre peng
den dagen du reiste fra meg
med dine to katter i buer
jeg var i sorg
men skjorte er blitt grå
med syv års bruk
jeg vil fornye den
jeg vil ikke at du synes den er
slitt, oppbrukt, ferdig
den vil jeg aldri kaste

Nille er tom for kunder
varene ligger stum og kirkestille
en skikkelse reiser seg bak disken
hun har flere piercinger, strå hår
tyggegummi, hei…
hei har dokker farge, fargestoff…
nei
jeg kikker bort til hylla
hvor jeg synes faktiskt det står
er du sikker? spør jeg
ja, se på Internet, sier hun
du finner det sikkert på Internet
det blir også billigere på Internet

billigere? jeg er jo på Nille
tenker jeg, men sier bare jada det gjør jeg takk
går med på det hun antyder
at det finnes et sted, en shopping senter
en butikk som heter
INTERNET 
hvor alt finnes 
alt er billigere
hvor svaret er alltid ja

Hva profeten ønsket seg til jul

å gud hvis jeg hadde
et hemmelig språk
ville jeg si noe her
som bare du, ja du ikke gud
skulle lese
og skjønne, det ville lyde
noe slikt: qnwzixssm
og ingen
skulle tørre kommentere
eller beundre
eller misunne
eller fordomme
det som guds håndflate
maler i fingermalingens
tydelige farger
ja da måtte jeg også
ti stille og lytte
og kanskje skjønne
noe som alle disse
vellskapte og gjenkjennlige ord
ikke snakker om
ikke skjønne
ikke sier