Quote

Det lange livet…

Det lange livet
Livet er så langt, av og til
varer det i flere måneder
avbrutt av høyt gress,
dype elver
og kyss
som varer like lenge som et eple
faller
i det lille sekundet mellom sommer og høst

Read this and you will know why I fell in love with Terje Johansen’s poems, and why I miss him. 

Forfatter: Terje Johanssen
Utgitt: Fra samlingen «Uttexti», Gyldendal 1997

Tildragelse uten ord

ved årets slutt
tømmes gatene for folk
og diktene tømmes for ord
det er jul
og du og jeg og en hund
går tur i en mørk og stille
bydel som heter hjem

bakom julegardinene
sitter folk pent til bords
selvom pinnekjøtt ikke lar seg spise
pent med gaffel og kniv

det er en type tro, det samme
som får meg igjen og igjen
til å sitte pent foran et blankt skjerm
med stumme giddesløse fingre

sannheten er: ingenting fungerer
men alt går rundt,
se, kjære, et glimt av nyttår
skimmer der nede i svingen
like ved det røde huset
som lyser hjem

Julaften, bare voksne

når det er bare to kvinner som feirer jul sammen
lager ingen av dem middag
det blir ost og vin og knekkebrød kjøpt i sverige
på fotballturnering i juni
da det ennå var barn i huset

barna flyr sørover som fugler flest
når det nærmer seg jul
og vi står igjen med et tre
og tjue-fire pakker

jeg, den eldste, har lagt dem under treet
du, min ti år yngre kjæreste, kan ta dem opp
og dele dem ut, en til meg, flest parten til deg
når man når en viss alder er det lite jul igjen
å pakke opp

rett som det er, det… Men hvor er julestemningen
som alltid var i huset? små hvite lys i en mørkegrønn tre
fargete pakker, dufter av alt søtt og godt… det er
foreldrer som danner julestemningen, mine egne gjorde det
og jeg og deg for barna

uten barn i huset er jeg ingen foreldre, og jul
blir mest et bilde jeg står og ser på i min stue
uten å skjønne hvorfor den ser så flat ut
hva for en følelse er gjømt bak alt det kjente
glittrende pynt

I pausen ved sangens slutt, før klappingen tar i

Jeg sluttet å synge i kor
for å finne resonansbunnen
i ord, det blanke hvite rom
de lever i, som også heter
papir, et ark, det digitale arket
et et skjerm, og det var vel et ark
som reddet Noah
da verden gikk under i flom?

Verden går under i flom.
I dag er det flom i Brasil.
I går var det flomrammete
landet du jour Bangladesh.
Hele uke har det vært Australia
som drukner. Før jul var det Pakistan.
Telefonregningen for januar har
200 kroner ført på en post
til minne om det.

Å synge er å utløse et flom.
Du publikum, som sitter og smiler
og nikker i tak, vet du at vi drukner deg?
Sang er bare flytende ord, en del av den uendelige
samtalen vi lever i. Og dør i. En sang
er ditt liv, forkledd som musikk.

Jeg vil bort med forkleddning.
Forholde meg til rene ord
i et lydløs tomrom, prøv der
å høre dem skrik. Fordi jeg har ennå ikke
klart å høre hva ordene har å fortelle meg,
selv etter årevis med sang.

Den siste korsang jeg sang het Words
Words are ….
Det betydde jo ingenting, innså jeg. Det
var musikkløs og meningsløs og jeg
besluttet meg å slutte i kor, lete annenstads
etter ordenes resonansbunn.

Ordenes resonansbunn er ikke mine ord.
Det er noe jeg leste i avisen. Jeg forsøker
å forstå. Jeg tar opp min morgenkopp,
slurk kaffeen, bit i brødskyven, blad om.
Avisen er et tynnt lag papir dekket over
med ord. Tette, svarte ord, øsende som småkrypp
rundt bilder av flomoffrer fra alle land.
De ligner på hverandre og griper fast, til hverandre
til ting som vil flyte bort og drukne. De hører alle
det samme ordløse lyd dunkende i ørene, uten ord
uten navn de står på en liten tørr flekk som er
midtpunkt i verden.

Min avis er et ark dekket over av målrettet ord.
Jeg skjønner egentlig ingenting av det. Hverken
sang, stillhet, eller ord. Men jeg leter. Plukker bort
og kikker under, legger fra meg en og en
unødvendige ting, graver meg frem mot bunnen
hvor alt som er levende er i ord.